Jeg sitter dypt plassert i sofaen, under teppet, og nipper til dagens 4. kopp med kaffe. Jeg har store headsett på hodet, som serverer meg nostalgisk 90-tallsmusikk, mens jeg veksler mellom å stirre tomt ut i lufta, og skrible frenetisk både på datamaskinen, og i den åpne kladdeboka som ligger ved siden av meg. Jeg er dypt inni min kreative sone, og ingenting kan stoppe meg nå.
En del av meg er Oda i naiv utforming, og den andre delen er meg selv, Silje, som kynisk og utnyttende trekker frem egenskaper fra Oda og putter dem direkte inn i markedsføringsplanen for kommende forestilling. Jeg må nærmest ta meg selv i å le hysterisk, i ren iver. Hvorfor er det ingen som har tenkt på dette før, hvorfor er det ingen som markedsfører teater som om det skulle vært film? Eller tv-serie? Eller musikk? Hvordan blir egentlig teater markedsført i norge, og ikke minst, hvem blir det markedsført for??Jeg er av den oppfatningen at alle liker teater. Selv de som hardnakket nekter, selv de som ikke har vært på teater i sitt liv. Alle liker teater!! Grunnlaget for påståelsen er kort og godt det at alle liker å bli underholdt. Og ettersom teater er like varierende som alle andre former for underholdning, tør jeg påstå at 99% av alle mennesker på ett eller annet tidspunkt ville funnet en forestilling som ville fenget, og som ville gitt dem en unik opplevelse det ikke gikk å sammenligne.
Det gjelder bare å få flere nye tilskuere inn i teatrene!
Det snakkes stadig om en ønsket variasjon, innovativ kunst, nyskapende teater... Og det er klart vi skal ha det. Men kjære norge, utvalget vi har i dag eller ikke så aller værst, altså! Problemet er at det er for få som får det med seg. Det markedsføres hovedsaklig mot mennesker som allerede går i teater, som allerede har en interesse eller vinning av/for å besøke ulike forestillinger. Venner er gode å ha, men vi kan ikke overleve som utøvende kunstnere hvis vi ikke kontinuerlig jobber for å utvide "vennekretsen". For lite av markedsføringen går mot den store gruppen av sulten ungdom og unge voksne, som lever og ånder for å oppleve spennende ting de kan snakke om. For lite mot mannen i gata, og nabojenta. Er ikke det litt dumt da? Dette er mennesker som har sine teatererfaringer fra mer eller mindre klassiske Ibsen-tolkninger de satt og måtte lide seg igjennom på barne - og ungdomsskolen. Server dem teatertapas på sølvfat, og la dem smake litt på variasjonen. Du skal se dem vender tilbake for å verne om sine favorittbiter.
Så folkens, i en verden hvor jungeltelegrafen aldri har vært lettere å sette i gang, og hvor det kun er kreativiteten som setter ytterpunktene for hvor langt budskapet skal nå, skal jeg, med hjelp av dere gode ambassadører, utføre et sosialt PR-eksperiment. Tror dere jeg kan skape nye teaterentusiaster? Jeg tør vedde på det!
