Alle har en mening om alt, unntatt meg..

Ok, nå skal jeg se om jeg klarer å formulerer dette innlegget sånn noenlunde....
Saken er den at jeg har tenkt veldig mye de siste månedene på hva jeg mener om forskjellige ting. Og jeg greier ALDRI å gjøre meg opp en mening.. Jeg føler aldri at jeg vet nok om de ulike synsvinklene, nok om de reelle fakta, eller.... Jeg mener, jeg føler jeg ser så nyansert på ting at der ikke finnes en fasit i form av en mening hos meg.

Jeg syns dette er vanskelig, og jeg lurer på om jeg har blitt litt ødelagt på mine "eldre" dager. Normalt er jeg en person med mye meninger, og jeg er den første som sier ifra, og begrunner mine synspunkt når det gjelder. Og det gjør jeg jo i hverdagssituasjoner enda, men når det kommer til situasjoner utenfor....

Ta Gaza for eksempel. Jeg aner ikke hva jeg skal si... Jeg er målløs, og jeg greier ikke tenke mer på det enn jeg må fordi jeg syns situasjonen er så grusom. Sosiale Media flyter over av venner og bekjente av meg som alle mener sitt, og holder med den ene og den andre. Og jeg står HELT på utsiden og undrer meg over hvordan det går an å holde med noen som helst av partene i denne saken!? For INGEN, selv ikke de involverte, kan alle fakta rundt den problemstillingen, og hvordan kan man FORSTÅ at noen går til sånne bestialske og grusomme handlinger?? Hvis man skal holde med noen som helst i denne saken så må man jo holde med de stakkars barna som helt uskyldige og ufrivillige er havnet i midten av dette her. Man kan håpe det stopper snart, og man kan håpe barna overlever, men jeg blir ikke enig med meg selv om det er det beste heller. For disse menneskene er så traumatiserte av alt de har sett og opplevd, at det å leve et normalt liv, og beholde sin uskyld kanskje ikke er mulig lenger... Konklusjon? Jeg vet ikke!! Jeg aner overhodet ikke hva jeg mener, jeg bare føler noe jeg ikke greier beskrive med ord...

Og så over til hunden Tønes. Igjen, her er det flere nyanser enn det jeg føler flerparten ser. Hunden skulle vært i bånd, og jeg blir helt eitranes på folk som bryter den tvangen, uansett hvor snill og grei hunden er. Er det båndtvang er det båndtvang. Tønes hadde ingenting å gjøre på jordet og jage sauer, og eier skulle tatt ansvar. Et lam ble trampa ned. Bonden skjøt. Jeg syns nok ikke bonden skulle skutt, jeg føler det er vel over the top, men igjen, jeg vet ikke alle detaljene her.
1000 mennesker gikk i fakkeltog for hunden Tønes. 300 gikk i fakkeltog for Gaza to dager senere... Første innskytelse er at det er en forjævlig skeivfordeling, og at det ikke henger på greip. Men så begynner jeg å undres...

For om det er flere enn meg som føler at Gaza blir for vanskelig å takle, men som ikke vet hvor de skal gjøre av all empatien som veller opp i systemet.. Kanskje det er lettere å gå i det fakkeltoget for Tønes.... Kanskje det er lettere å ha fanesaker som for mye festivalbråk i byene, eller for mye sukker i barnehagene. Og kanskje det er lettere å kjenne på sorgen når en kjent skuespiller er død, enn når 100 nye barn blir lemlestet og drept...
Slik er det hvertfal for meg!!

Den menneskelige empatien er kanskje ikke så selektiv som man kanskje først tror, men dypt i instinktene våre ligger fight-flight-freeze modusen og ulmer. Og selv når farene ligger hundrevis av mil unna, i et annet land, vil nok den kontinuerlige eksponeringen gjennom media gjøre noe med oss. Noen vil kjempe, og involverer seg dypt i debatten rundt Gaza. Andre flykter inn i andre kampsaker.

Mens noen, som meg, fryser, og ikke helt vet hva de skal mene lenger...

Teater... for alle? Ja, faktisk!

Jeg sitter dypt plassert i sofaen, under teppet, og nipper til dagens 4. kopp med kaffe. Jeg har store headsett på hodet, som serverer meg nostalgisk 90-tallsmusikk, mens jeg veksler mellom å stirre tomt ut i lufta, og skrible frenetisk både på datamaskinen, og i den åpne kladdeboka som ligger ved siden av meg. Jeg er dypt inni min kreative sone, og ingenting kan stoppe meg nå. 

En del av meg er Oda i naiv utforming, og den andre delen er meg selv, Silje, som kynisk og utnyttende trekker frem egenskaper fra Oda og putter dem direkte inn i markedsføringsplanen for kommende forestilling. Jeg må nærmest ta meg selv i å le hysterisk, i ren iver. Hvorfor er det ingen som har tenkt på dette før, hvorfor er det ingen som markedsfører teater som om det skulle vært film? Eller tv-serie? Eller musikk? Hvordan blir egentlig teater markedsført i norge, og ikke minst, hvem blir det markedsført for??

Jeg er av den oppfatningen at alle liker teater. Selv de som hardnakket nekter, selv de som ikke har vært på teater i sitt liv. Alle liker teater!! Grunnlaget for påståelsen er kort og godt det at alle liker å bli underholdt. Og ettersom teater er like varierende som alle andre former for underholdning, tør jeg påstå at 99% av alle mennesker på ett eller annet tidspunkt ville funnet en forestilling som ville fenget, og som ville gitt dem en unik opplevelse det ikke gikk å sammenligne.
Det gjelder bare å få flere nye tilskuere inn i teatrene!

Det snakkes stadig om en ønsket variasjon, innovativ kunst, nyskapende teater... Og det er klart vi skal ha det. Men kjære norge, utvalget vi har i dag eller ikke så aller værst, altså! Problemet er at det er for få som får det med seg. Det markedsføres hovedsaklig mot mennesker som allerede går i teater, som allerede har en interesse eller vinning av/for å besøke ulike forestillinger. Venner er gode å ha, men vi kan ikke overleve som utøvende kunstnere hvis vi ikke kontinuerlig jobber for å utvide "vennekretsen". For lite av markedsføringen går mot den store gruppen av sulten ungdom og unge voksne, som lever og ånder for å oppleve spennende ting de kan snakke om. For lite mot mannen i gata, og nabojenta. Er ikke det litt dumt da? Dette er mennesker som har sine teatererfaringer fra mer eller mindre klassiske Ibsen-tolkninger de satt og måtte lide seg igjennom på barne - og ungdomsskolen. Server dem teatertapas på sølvfat, og la dem smake litt på variasjonen. Du skal se dem vender tilbake for å verne om sine favorittbiter.

Så folkens, i en verden hvor jungeltelegrafen aldri har vært lettere å sette i gang, og hvor det kun er kreativiteten som setter ytterpunktene for hvor langt budskapet skal nå, skal jeg, med hjelp av dere gode ambassadører, utføre et sosialt PR-eksperiment. Tror dere jeg kan skape nye teaterentusiaster? Jeg tør vedde på det!

Fraspark

Bidrag fra nyligste Selfie-bonanza.

Jeg hadde trodd at det skulle være skummelt å være på vei ut i bransjen alene. Jeg hadde trodd det

ville bli ensomt å ikke ha klassekameratene sine å henge seg på hver dag, og jeg hadde trodd det skulle bli en slags sørgeperiode når skolen var ferdig. 

Slik ble det ikke!!

Nei, for som sant skal sies, så føles det skikkelig deilig. Javisst er et vanskelig og krevende, men det ligger en herlig selvtillit og energi i bunn, og en iver over vissheten om at det er nå er det skal sparkes fra. Et realt fraspark!

Så nå går dagene med til å skrive, planlegge, og organisere Soloshow, med tenkt spilledato i slutten av oktober/starten av november. Eksakt dato vet jeg ikke før avtale med spillested er i boks, og det jobbes det iherdig med!!

Ved siden av alt det organisatoriske storkoser jeg meg med det kreative, og lar meg drukne i 90-tallets nostalgi, med musikk som Take That og East 17, og tv-serier som Beverly Hills 90210 og Helene og Gutta. Lykketroll, plastsmokker, vennskapsbånd, Buffalosko, og vinrøde, blå, eller grønne småblomstrete sofaer med tre-detaljer. Alle døråpninger, speil, og skapdetaljer skulle helst være avrundet i topp, og det var viktig å ha den rette levis'en og få til riktig bølge-effekt i luggen. Bugg, Sad Sam, Jada, Tamagotchi, OL på Lillehammer, og møbler i bambus. Skal jeg fortsette??

Jeg kunne glatt har fortsatt. Men det skal jeg ikke før litt senere, når det begynner å nærme seg. I mellomtiden er jeg avhengig av litt hjelp og goodwill.

Jeg trenger nemlig 3-4 telefoner fra 80- 90-tallet som
nøkkelrekvisitter. De må være av typen med ledninger og støpsel, og disse har vist seg enormt vanskelige å oppdrive da de fleste for lengst har kastet sine gamle. Så om du har liggende noe som kan brukes, så ta for all del kontakt.

 Den trenger selvsagt ikke være like fancy som på bildet. Dreieskive/ tastatur spiller ingen rolle, og det gjør ikke farge og design heller. Det viktigste er at den har alle disse ledningene.

Kos dere i sola, og på gjensyn.

Da var det over....

På vei til Bill Bailey Show.

Eksamen, altså! Alt det andre er jo så vidt begynt!

Bransjevisninga gikk så det suste, med god energi, og fullsatt sal. Venner, familie, og bransjefolk sitter side om side, og alle heier på deg og vil ditt beste. Det kan ikke bli bedre enn det.

Det tok noen dager før jeg kunne oppdatere her, det har rett og slett vært en emosjonell berg-og dalbane hele uka. Jeg har grått av sorg og av glede, ledd hysterisk og lidenskapelig, og grublet en hel del.

Nå er jeg ferdig utdannet, og klar til å ta fatt.

I forbindelse med Facebook-kampanjen til TITAN Teaterakademi, har jeg laget denne videopromoen av meg selv. Den bærer preg av idiotisk mobil-kamera format, dårlig tid, eksamensnerver, og "silje gjør ting hun ikke kan" i klippen, men jeg må jo si meg fornøyd likevel.

Innsikt og Utsikt - En bransjevisning

På mandag er det på ny duket for forestilling, denne gangen selveste eksamensforestillinga, bransjevisninga, og jeg sitter med en merkelig følelse i kroppen. 

Ikke bare er dette den viktigste forestillinga jeg har spilt til nå, og ikke bare kommer det mennesker i massevis for å se på oss... Men det er den siste forestillinga jeg spiller sammen med resten av klassen min i sin helhet. Det blir som en audition, en pitch, og et jobbintervju, men det er også en viktig markering for oss som har ledd, grått, slitt, og jobbet oss til å bli habile, selvstendige skuespillere.

For meg har dette vært en utrolig reise. Jeg har hatt et sterkt ønske om dette yrket siden jeg var 4 år gammel, og etter så mange år, hadde jeg egentlig gitt opp. Hvorfor, skjønner jeg ikke helt, for jeg hadde jo så absolutt noe å komme med. Og gjennom dise to årene på TITAN Teaterakademi, har jeg ikke bare bare utviklet talentet mitt, og lært meg selv bedre å kjenne som menneske, men jeg har også lært å tro på mine egne evner. Det betyr ikke at det ikke er skummelt å gjøre ting på egenhånd, men det betyr at jeg tør prøve.... Og det er en deilig følelse.

Har du lyst til å komme å se oss spille på mandag?

Vi vil vise sceneutdrag og monologer fra både klassiske og mer moderne teaterstykker, filmer, og serier. I sin helhet vil kvelden by på både latter, tårer, spenning, undring og engasjement. Det hele avsluttes med en action- og adrenalinfylt Band Mime, som garantert vil få deg til å trekke på smilebåndet.

Sted: Det andre Teateret, Ivan Bjørndalsgate 9, 0472, Oslo

Tid: Mandag 26. Mai kl. 19.30

Billetter får du kjøpt på Billettservice for 120 kr, eller i døra for 150 kr.

Se!! Her er jeg et tre!! ---------------------------->

Den store kø-dagen

Nå skal jeg ikke generalisere, altså. Jeg VET det bor en smule flere mennesker her i Akershus enn i Finnmark, og jeg skjønner at det er mer traffikk her nede enn der oppe. Men enkelte dager...

Det virker som det kommer av regnvær. Det trenger ikke være kraftig regn, heller - litt yr, og fukt på bakken, og trafikken står bom stille til og fra Oslo i rushtida - altså LANGT mer enn vanlig. Man skulle også tro det regna skylapper og dårlige vurderinger sammen med den sedvanlige sure nedbøren, men det er bare et inntrykk jeg får når jeg på Twitter leser om ikke mindre enn 15 ulykker/bilhavari innenfor by-radiussen i løpet av 2 timer. Det er nesten litt imponerende!

Vel, uansett resulterte dette i at det tok meg 2,5 time å komme meg hjem i dag, 2,5 time på en strekning som vanligvis tar meg 25 minutter når det ikke er kø. Og etter høy koffeinfaktor like før avreise, i en kombinasjon med
dårlig partyblære var den turen kanskje i overkant utfordrende. For ikke å snakke om hvor kjedelig det blir når man etter hvert har brukt opp alle telefonkontaktene man har, som man vet er tilgjengelig på det tidspunktet...

Vel, jeg kom meg da hjem til slutt. Snubla nesten over ferdiglaga middag, og nå nyter jeg en varm kopp kakao, men jeg slapper av etter en lang dag med prøver til Bransjevisningen den 26.mai.

De Nysgjerrige - Premieren gikk så det suste

Så var premieren over, og som forventet gikk den bedre enn forventet. Det syns jeg det går an å si, for det er jo det eneste sanne. Tilbakemeldingene var suverene, også fra forfatteren selv, Hans Petter Blad.

Jeg vil gjerne si noen ord i forhold til tematikken i dette stykket. Stykket omhandler en gruppe studenter fra ulike land, som alle studerer i Paris. Studentbyen i Paris er en spennende setting i seg selv, da verden her er snudd på hodet i forhold til det vi kjenner og er vandt til, og det norske huset for eksempel ligger mellom Brasil og Sveits. Man skulle kanskje da tro at mye av hverdagen til studentene var preget av kulturkræsj, og misforståelser. Men tvert imot finner de alle en større tilhørighet her, ettersom de alle er her på felles grunnlag. De er alle under utdanning, de er alle i mer eller mindre grad fagnerder, eller prøver sitt beste på å gi inntrykk av nettopp det.

I en verden som består av ulike typer mennesker, relasjoner, lyster, tolkninger, skuffelser, forelskelser, og studier, vil en voldtekt få katastråfale følger. Offeret vil ikke greie å gå videre med livet sitt, og overgriper vil bli stilt til ansvar av de som vet, og som støtter og er glad i offeret.
Eller??
Det er jo dette vi først tenker, og det er nok dette karakterene i stykket også tenker, når den amerikanske Daisy blir voldtatt på en fest etter å ha drukket seg mer eller mindre bevisstløs. Men ting blir ikke bestandig slik vi tenker, blir det vel?

Daisy sliter med å reagere slik vennene rundt henne vil at hun skal reagere, og hun vil heller gå videre som ingenting. Hun husker heller ikke noe av voldtekten, og på denne måten eksisterer den også bare gjennom vennenes stadige påminning.

Voldtekt og overgrep er i disse dager et veldig aktuelt tema, både i forhold til det generelle menneskets syn på problematikken, straffeutmåling, og ettervirkninger hos de som blir utsatt. I forhold til De Nysgjerrige kan man sitte igjen å stille seg selv spørsmålene "Er det egentlig en voldtekt dersom offeret ikke kan huske noe? Vil det få noen psykiske konsekvenser når ikke offeret har en eneste erindring rundt hendelsen? Er det venners ansvar å stille overgriper til ansvar når ingen andre gjør det? Finnes det noen godtatt unnskyldning for et overgrep? "

Siste forestilling spilles i kveld på Teater Manu i Oslo kl 19.00. Billetter kan fåes kjøpt via billettservice, eller kontakt i døra.